1 Innledning (abstract)

I denne artikkelen vil det bli hevdet at partisipper = adjektiver. Dette vil bli grunngitt med endel morfologiske betraktninger, især omkring endel komplekse partisipper, bl.a. av såkalte uekte sammensatte verb.

Artikkelen prøver å vise at de morfologiske betraktninger ikke i tilstrekkelig grad er ofret oppmerksomhet når partisipper har vært beskrevet.

Dette hovedsynspunktet er enda mer slående for presens partisipp enn perfektum partisipp.

Artikkelen viser også det kompliserte forholdet det noen ganger kan være mellom ulike typer orddanning.
 
 

2 Orddanningstyper

Først noen ord om orddanningstyper. Ofte skiller en i orddanning mellom avledning og sammensetning og bare det. Noen regner også med en type til, konversjon, som vi har når et ord skifter ordklasse uten endring av formell art. Diderichsen (1962) satte også opp en type samdannelse, der iflg. han flere ledd var involvert samtidig, f.eks.

1 to + språk + lig -> tospråklig

(I tillegg har vi også forkorting, men det er ikke relevant her.)

Jeg vil her regne med avledning, sammensetning og konversjon, men ikke samdanning. Jeg vil i stedet følge bl.a. Thorell (1981:83), som regner også slike som avledninger, til en teoretisk base *tospråk, som så suffikset legges til. At *tospråk ikke fins som eget ord, bør en ikke legge for mye vekt på - det fins et utall eks. på at avledningsbasen ikke fins som eget ord. (Slik også Anderson (1992), Lieber (1983) o.a. (Jf. Cartairs-McCarthy 1992:114f.).)

I tråd med dette vil jeg også anta at et substantiv som uteligger bør kalles avledning, dvs. til et teoretisk *uteligge, som er en sammensetning av ligge ute. Likeså at et substantiv som utspill er dannet av basen *utspille, som er en sammensetning av spille ut. I så fall er utspill dannet ved konversjon. (Om en i stedet vil operere med null-suffikser, så blir synspunktet ellers det samme, bare at det blir en avledning.)
 
 

3 Perfektum partisipp og supinum

I norsk grammatisk tradisjon skiller en vanligvis ikke mellom supinum og perfektum partisipp. Dette i motsetning til svensk tradisjon, der skillet først og fremst er påkrevd for å beskrive forskjellen mellom

1 Han har skrivit (supinum)

2 Det er skrivet (perfektum partisipp)

Supinum er altså den ubøyde formen, mens perfektum partisipp er den formen som viser kongruensbøying (til f.eks. subjekt).

I svenske grammatikker er det likevel vanlig å behandle begge disse formene under verb (Thorell 1973). Platzack (1980) derimot hevder at perfektum partisipp er adjektiver (mens altså supinum er verb). Han framfører en rekke argumenter for det, noen er vel åpenbare, f.eks. kongruensbøyinga, men det fins også syntaktiske, f.eks. at perfektum partisipp og adjektiver kan koordineres:

3 Han er rik og hatet

Platzack mener at perfektum partisipp et eget leksem, altså ført opp som eget oppslag i leksikon, men det er forbindelse til tilsvarende verb via en såkalt leksikalsk redundansregel (P. diskuterer dette innenfor generativ grammatikk), som bl.a. forteller at verbets betydning inngår i betydningen til perfektum partisipp.

Jeg skal ikke gå mer detaljert inn på Platzacks analyse eller på hvordan dette passer med mer overordnede lingvistiske teorier. Men om en nå følger Platzacks analyse her, så er det flere ting som faller lettere på plass. Jeg vil derfor anta, omtrent slik jeg tror det ligger i hans analyse, at vi i leksikon har et verb, og at supinumsformen blir generert ved hjelp av bøyingsreglene. Så har vi også i leksikon et eget oppslag for perfektum partisipp, som står i et konversjonsforhold til supinumsformen. Altså:

4 låst (sup.) -> låst (p.pts.)

Denne analysen har etter mitt skjønn enkelte fordeler, noe vi skal se i det følgende.

3 Prefiksavledninger til partisipp

En fordel med analysen ovenfor er at den gir en adekvat beskrivelse av bl.a. forholdet mellom såkalte perfektum partisipper og tilsvarende prefigerte avledninger:

5 Døra er låst

6 Døra er ulåst

Vanligvis regner vi låst som verb(al), ulåst som adjektiv (og predikativ). Ulåst kan i alle fall ikke være et verb, jf.:

7 a *Han har ulåst døra

b *Han ulåste døra

En har vel her stilltiende gått ut fra at en kan avlede et adjektiv av et verb, men det er vel prinsipielt ikke helt uproblematisk. For tillegg av prefikser skal vanligvis ikke endre ordklassen, men det ville vi i så fall få her. Men om en her sier at låst er et partisipp, og partisippet regnes som adjektiv, så er dette ikke noe problem.
 
 

4 Uekte sammensatte verb

En annen kategori partisipper denne analysen passer bra på, er verb som tradisjonelt har vært kalt uekte sammensatte verb. Vi har her ofte perfektum partisipper som består av ett ord, mens verbet og adverbet danner en verbfrase:

8 låse inne -> låst inne -> innelåst

9 leie ut -> leid ut -> utleid

10 komme fram -> kommet fram -> framkommet

Det ser her ut til å være en parallell til andre avledninger av verb:

11 leie ut -> utleie / utleier

12 taue bort -> borttauing

13 flagge ut -> utflagging

14 spille tilbake -> tilbakespill

Vi ser i alle eksemplene at en utfylling til verbet blir forledd (1. ledd) når vi danner avledning. Rekkefølgen blir mao. speilvendt.

Det samme speilprinsippet finner vi ved avledninger av verbfraser med nominal utfylling:

15 kaste bombe -> bombekaster

16 søke bolig -> boligsøker

17 leie hus -> husleie

Når vi så ser på våre partisipper, som

18 utleid, oppsagt, oppbrukt, påkjørt

ser vi samme strukturelle trekk, og det styrker oss i vår antagelse om at vi her har en klar parallell til substantiviske avledninger av verb.

Vi ser også et interessant forhold mellom forskjellige supinum- og partisippformer og valg av hjelpeverb. I norsk kan vi få de sammensatte formene etter være, bli, men ikke etter ha:

19a De er bortreist

b De har reist bort

c De er reist bort

d *De har bortreist

20 a Hun er/ble innelåst

b Hun er/ble låst inne

c Han har låst henne inne

d *Han har innelåst henne

Dette er også bra i samsvar med det som her er sagt, i og med at vi etter være/bli ellers har predikativ, som ofte består av adjektiver (adjektivfraser).

Vi finner også at perfektum partisipp i mange tilfeller har en videre eller annen betydning enn tilsvarende supinum. Og det er hva vi skal vente dersom perfektum partisipp er et eget leksem, for som kjent er forholdet mellom en bøyingsform og grunnordet langt mer regelrett semantisk enn mellom en avledning og avledningsbasen. Jf.:

21 Dette er bortkastet : Dette er kastet bort

22 Jeg er nedkjørt : Jeg er kjørt ned

23 Han er oppbrakt : Han er brakt opp

24 Hun er oppløftet : Hun er løftet opp

25 Jeg er opptatt : Jeg er tatt opp

Bybee (1985:88) snakker om leksikalsk splittelse (lexical split) når ordpar som henger sammen derivasjonelt, skiller lag i betydning eller form. Vi kan kanskje bruke begrepet også her, siden vi her kan finne dubletter av ord:frase, der betydningen delvis har skilt lag. Og iflg. Bybee finner vi slik leksikalsk splittelse langt oftere ved avledning (derivation) enn ved bøying.

Vi har eksempler på perfektum partisipp som ikke (lenger) har noe parallelt verb, eller at verbet er mer uvanlig, og det er også det vi kan vente:

26 innfødt, innfløkt, innviklet, oppglødd, oppjaget, opprømt, utgjort, utpreget, utringet (utspjåket), gjennombarket, tilknappet, påtatt, påseilt.

Vi sa tidligere at vi kan tenke oss at vi har supinum i

27 Jeg har leid ut huset

og perfektum partisipp i

28 Huset er utleid

Og vi sa utleid her burde beskrives på same måte som utleie/utleier, altså som avledet eller konvertert fra en verbfrase.

Men i mange tilfeller er det noe annerledes. For vi kan også ha sammensatt form i alle former av verbet:

29 Han oppfant / fant opp ostehøvelen

30 De nedbygger / bygger ned forsvaret

31 Det tilhører / hører til meg

Her kan en tenke seg, iallfall historisk sett, at den sammensatte formen først har forekommet i perfektum partisipp. Men så har vi ved analogi fått sammensatt form også i supinum og i den andre verbformene. I så fall har vi her tilbakedanning (retrogradering).

Tilbakedanning (retrogradering) har vært oftest nevnt i forbindelse med ord av typen

32 maskinskrive, korrekturlese, sesongåpne, vektlegge, databehandle o.a.

En tenker seg her at en først har hatten verbfrase lese korrektur som har gitt avledninger som korrekturlesing, som igjen har gitt det nye verbet korrekturlese. Fra reint synkront synspunkt er det ikke noe spesielt med korrekturlese, for korrekturlese blir et vanlig verbalsubstantiv, men historisk sett er det altså verbet som er dannet av substantivet, mens det omvendte er det vanlige, derav navnet tilbakedanning eller retrogradering. Når begrepet likevel kan ha en viss synkron berettigelse, er det fordi enkelte slike tilbakedanninger kan ha en svak eller perifer plass i språket, f.eks.

33 knivstikke, familieplanlegge, matpakkekjøre o.a. (Aftenposten juli 93: Lisbet Palme, som fortsatt sommerferierer på Fårø, ...)

Også partisipper kan være utgangspunkt for slike tilbakedanninger. Til

34 dødsdømt, skreddersydd, brannforsikret, knivdrept

har vi fått verb som

35 dødsdømme, skreddersy. brannforsikre, knivdrepe.

Når vi da har fått såkalt faste sammensetninger som

36 nedruste, nedbygge, oppfinne, bortfalle, hjemsende, framkomme

o.a., så har vi her en parallell utvikling. Og som ved andre tilbakedanninger er det ofte slik at utgangspunktet for tilbakedanninga, in casu partisippet, står sterkere i språket enn de finitte formene.

De orda vi her snakker om, kalles tradisjonelt faste sammensetninger, og det kan vi fortsatt holde på. Sjøl om de historisk sett er tilbakedanninger, må vi tenke oss at det her har foregått en omtolking. Hvis de er tilbakedanninger av partisipper, så skulle de, som partisippene, være konverterte ord, ikke sammensetninger. Men så er de reanalysert og omtolket til sammensetninger.
 
 

6 Derivasjon av perfektum partisipp

Ut fra synspunktene ovenfor vil vi anta at perfektum partisipp er en adjektiver som er konvertert fra tilsvarende verb i supinum (eller verbfraser). Et partisipp som innelåst er i så fall derivert på flg. måte:

37 låse inne /bøying/ -> låst inne (sup.) /sammensetning/ -> *innelåst (sup.) /konversjon/ -> innelåst (p.pts.)

Plassen her tillater oss ikke å gå inn på spørsmålet om kongruens, heller ikke andre motargumenter mot disse synspunktene. Uansett argumenter mot en slik analyse er vårt hovedpoeng at en ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til de morfologiske, især derivasjonelle, aspektene ved partisippene.
 
 

7 Presens partisipp

Vi har så langt oppholdt oss ved perfektum partisipp. Men vi har også noe som kalles presens partisipp. Her finner vi mange av de samme forholdene som ved perfektum partisipp.

Presens partisipp blir vanligvis karakterisert som en form av verbet. Men presens partisipp inngår ikke i verbale kategorier av den typen som perfektum partisipp gjør.

Og om en ser på de faktiske forekomstene av presens partisipp, så finner en at de aller fleste syntaktisk sett oppfører seg som adjektiver, dvs. de står i de samme posisjonene som adjektiver gjør. Bare unntaksvis beholder partisippet de reksjonsmulighetene verb vanligvis har, som i:

38 Øret mot veggen vokser, blir en stor trakt, søkende etter lydene hos fru Vogel. (Bjørg Vik: Små nøkler, store rom, 1988)

Karakteristisk er det også at en rekke slike såkalte partisipper er sammensatte, enten med et adverb, en preposisjon, et adjektiv e.l. som forledd:

39 motstrebende, nordgående, utearbeidende, sammenhengende, pålydende, utelukkende, påfallende, nåværende, uttømmende, tilsvarende, forbigående, velsmakende, stillegående, nyskapende, dyptloddende, sjøllysende, intetsigende, enerådende, laverestående, jevnaldrende, rødglødende

eller et substantiv:

40 skadelidende, krigførende, rådgivende, pliktoppfyllende, banebrytende, faretruende, tillitvekkende, urovekkende, toneangivende

et preposisjonsuttrykk:

41 iøynefallende, omseggripende, altoverskyggende

Noen har i tillegg prefikset u-:

42 utilfredsstillende, usammenhengende, uforvarende

Mange av disse partisippene svarer til verbfraser:

43 utearbeidende : arbeide ute

men mange har ikke noe tilsvarende verbfrase:

44 banebrytende, jevnaldrende, velstående, enestående

eller betydningen er ikke den samme:

45 uttømmende : tømme ut

46 påfallende : falle på

47 utelukkende : lukke ute

Det forholdet vi ser her, både det formelle og det semantiske, minner også mest om det vi ser ved orddanning. f.eks. ved verbalsubstantiver.

Om en nå skulle si at vi her har et parallelt fenomen, så ville vi altså ha et verbalt presens partisipp (gerundium?), som svarer til supinum, og et adjektivisk partisipp, som svarer til perfektum partisipp. Det verbale partisippet ville da være ganske sjeldent, men ville i alle fall utgjøre avledningsbasen for det adjektiviske presens partisippet.

En annen mulighet er å si at presens partisipp er et adjektiv, mao. at -ende er et suffiks som danner adjektiver av verb og verbfraser. Enkelte tyske grammatikere analyserer tyske presens partisipper slik (iflg. Malmgren 1990:52).
 
 

8 Oppsummering

Det har lenge vært sagt at partisippene er "verbets adjektiviske form". Jeg har ment at dette er noe uklart og har villet få til en mer presis bestemmelse av partisippene i norsk.

Jeg har her stort sett diskutert dette ut fra derivasjonelt synspunkt. Og konklusjonen er da at en bør skille mellom supinum, som er en verbalform, og perfektum partisipp, som er et adjektiv. Partisippet (adjektivet) er konvertert fra tilsvarende supinum (evt. verbfrase, dvs. supinum + utfylling).

Ved presens partisipp viser diskusjonen enda klarere å vise at vi har å gjøre med et adjektiv.
 
 

BIBLIOGRAFI

Anderson, Stephen A. (1992): A-Morphous Morphology. Cambridge Studies in Linguistics 62, Cambridge: Cambridge University Press.

Bybee, Joan (1985): Morphology. Amsterdam: John Benjamins.

Cartairs-McCarthy (1992): Current morphology. London: Routledge.

Johannisson, Ture (1954): Om sammansatta verb i svenskan. Nysvenska studier. (Også i Carl-Eric Thors (red.)(1964): Nutidssvenska. Stockholm.

Lieber, Rochelle (1983): Argument linking and compounds in English. Linguistic Inquiry 14.

Malmgren, Sven-Göran (1990): Adjektiviska funktioner i svenskan. Nordistica Gothoburgensia 13. Acta Universitatis Gothoburgensis.

Platzack, Christer (1980): The Swedish Past Participle: Some Arguments for a Redudancy rule. Studia Lingustica 34:1.

Söderbergh, Ragnhild (1967): Svensk ordbildning. Stockholm: Svenska bokförlaget/Norstedts

Thorell, Olof (1981): Svensk ordbildningslära. Stockholm: Esselte.

Thorell, Olof (1973): Svensk grammatik. Stockholm: Esselte.

Åkermalm, Åke (1956): Om termerna avledning og retrograd avledning. Arkiv för nordisk filologi.