I anmeldelsen anklager GW Finn-Erik Vinje (s.
306) for (delvis) å bruke hovedsetning istf.
helsetning
("Han kaller helsetninger for hovedsetninger, enda det er
setningenes funksjon det er tale om"), og tilsvarende kaller han leddsetninger
av og til bisetninger, sier han. Mot meg anfører han at jeg
riktignok bruker helsetning og leddsetning, men jeg skiller
ikke klart nok mellom form og funksjon.
GW gjør seg altså til talsmann for
det syn som Språkrådet har gått inn for (1977), og som
bygger på argumentasjonen i Terminologien i norsk språklære
(1977) (TNS). I TNS er argumentasjonen at leddsetninger (bisetninger) skal
oppfattes på linje med andre ledd, f.eks. at Da telefonen ringte,
for han sammen skal analyseres på samme måte som Så
for han sammen. Det hevdes så at det er bedre å innarbeide
nye navn enn å gi nytt innhold til gamle navn, derfor vil en anbefale
begrepene helsetning og leddsetning istf. hovedsetning
og bisetning.
Hos GW er det også et viktig poeng at en
det er nødvendig å skille mellom setningenes form og funksjon,
og at en derfor trenger et dobbelt sett begrepspar, helsetning og
leddsetning,
definert funksjonelt, og hovedsetning og bisetning definert
formelt, dvs. leddstilling. Dette er et synspunkt som ikke er klart i TNS,
men som er klart anbefalt i Vinje (1970), som TNS i stor grad bygger på.
***
Begrepet helsetning har nok vært brukt før, men denne "moderne" bruken må vel føres tilbake til Diderichsen (1962). I teksten i boka (hos Diderichsen) finner vi likevel bare hovedsetning og bisetning, definert etter leddstilling, men i registeret - som en slags ettertanke - nevnes og "Helsætning (mods. Ledsætning), Sætning der udgør en selvstendig og fuldstendig Meningshelhed", og tilsvarende "Ledsætning, Hoved- eller Bisætning, der står som Led af Sætning eller andet Syntagme".
Disse definisjonene ble så innført
i norsk grammatisk debatt av Gussgard (1967:133). De kom seinere inn i
Vinje (1970 og seinere utg.) og derfra inn i TNS og ble så anbefalt
av Språkrådet. Termene har fått en viss utbredelse i
dansk grammatikk, mindre i svensk.
***
Jeg er ikke så sikker på at de endringene
som ble gjort, var noe framsteg, og jeg skal begrunne hvorfor.
For det første det skal ualminnelig gode grunner til om en vil endre termer som er så velkjent som hovedsetning og bisetning. For hvis det er noe det norske folk husker av sitt folkeskolepensum - vsa. Olav den hellige og litt til - så er det vel hoved- og bisetning. Det burde tilsi at en burde være ytterst varsom med å fjerne nettopp disse termene.
For det andre fjerner en sammenhengen med internasjonal
språkbruk. Skolebarn som skal lære fremmede språk, vil
forgjeves leite etter whole sentence og Ganzsatz. Danskene
bruker nok (delvis) begrepet helsetning, men det er ikke gjennomført.
I svensk forekommer det sporadisk.
TNS legger stor vekt på at leddsetningen (bisetningen) må oppfattes som ledd i oversetningen, og derfor bør en innføre nye navn. At leddsetningene bør oppfattes som ledd, er greit nok. Men en kan da velge å gjøre ett av to: 1) innføre helt nye og ukjente termer, 2) si at hovedsetningen skal omfatte leddsetningen (bisetningen). Strategi 2) går altså ut på å si at hovedsetningen er hele ytringa i Da telefonen ringte, for han sammen, mens en tidligere hadde sagt at det bare var for han sammen som utgjorde hovedsetningen. Det er jo et skjønnsspørsmål, men for meg er det uforståelig at strategi 1), som Språkrådet har satsa på, skulle være bedre.
En liten analogi: Etter gammel analyse fins det
ikke noe objekt i Jeg så at du kom. Men i dag sier vi at at-setningen
er objekt. Her har vi utvida området for objektet, men vi har ikke
tatt vekk termen objekt og erstatta den med et "bedre" begrep for
det. Hvorfor var det så nødvendig å omdefinere begrepet
hovedsetning?
I TNS sies det at "det er bedre å forsøke å innarbeide (til dels) nye navn enn å gi nytt innhold til gamle navn". I det ligger det vel at om en ville beholde termen hovedsetning og definere den funksjonelt, så ville en gi nytt innhold til gamle navn. Ja, mon det. For ser vi etter i eldre grammatikker, så er hovedsetning som regel definert eller oppfatta som en funksjonell størrelse, som regel som en setning som kan stå alene, eller som noe som kan danne en fullstendig mening alene. Det gjelder både større grammatikker som Heggstad (1931:199) og skolegrammatikker som Næs og Stang (1935:7), Løkke (1939:39) og Bjørge (1962:37). De fleste andre grammatikker jeg har slått opp i, har ingen klare definisjoner, og i alle fall har jeg ikke støtt på noen som definerer hovedsetning etter leddstilling. - Med andre ord: Det er en klar og nokså entydig tradisjon for at begrepet hovedsetning skal oppfattes som en funksjonell størrelse i norsk grammatikk. Den nydefinisjonen som Språkrådet har gått inn for, er et radikalt brudd på denne tradisjonen.
Og dessuten: Når en velger å definere
hovedsetning formelt (etter leddstilling), gjør en ikke nettopp
det en ikke burde gjøre, nemlig "å gi nytt innhold til gamle
navn"? Jo, både ved at definisjonsgrunnlaget er totalt nytt i forhold
til tradisjonen, og dessuten ved at omfanget av setningen blir et nytt
- på samme måte som for helsetningen. For i ytringa Da telefonen
ringte, for han sammen regner en ikke bare at helsetningen er identisk
med hele ytringa, men også hovedsetningen (etter ny definisjon).
GW legger i likhet med Vinje (1970) vekt på at en trenger dobbelt sett termer fordi en bør holde atskilt form og funksjon. - Jeg er enig i at en bør lære seg til å se at å definere setninger etter leddstilling er en ting, å definere etter funksjon i en større helhet, er noe annet. En bør ikke blande synspunktene, iallfall ikke uten å være klar over hva en gjør. - Men trenger en et utall av termer for det?
Setninger kan deles inn på mange forskjellige
måter: etter leddstilling (og her kan det tenkes flere inndelingskriterier
enn skjema A og skjema B), etter om de inneholder konjunksjonal eller ikke,
etter om de inneholder leddsetning (bisetning) eller ikke, om de er lange
eller korte osv. En kunne da tenke seg at hver av disse distinksjonene
krevde et eget termpar. Burde vi derfor si at Kommer du? er helsetning
(etter funksjon), hovedsetning (etter leddstilling), konjunksjonsløs
setning, særsetning (dvs. uten leddsetning), kortsetning (under x
ord)? Neppe, hvis formålet er å gi en syntaktisk analyse av
setningen.
Jeg mener altså at vi i norsk grammatikk
klarer oss lenge med ett begrepspar til "vanlig" bruk, og at det burde
være hovedsetning og bisetning. Å innføre
dobbelt sett begreper i skolen eller i verk beregna for allmennheten, synes
jeg er uheldig. Begrepet hovedsetning burde vært beholdt,
helsetning fjerner oss fra internasjonal terminologi, og for meg
gir også hovedsetning klarere forestillinger om hva det dreier
seg om, enn helsetning.
***
Om vi så til slutt ser på den andre
nye termen, leddsetning, så synes det er noe lettere å
akseptere den. Termen samsvarer noe mer med internasjonal terminologi,
men jeg ser ikke at det var tvingende grunner for å bytte ut det
godt innarbeidde bisetning. Dessuten burde vel leddsetningene bare
omfatte setninger som er ledd, og ikke dem som er deler av ledd (som jeg
leste i Boka jeg leste, var god). Bruken av begrepet leddsetning
tvinger en enten til å si at ledd-delsetninger ikke er leddsetninger
(slik f.eks. Simonsen, Endresen, Hovdhaugen 1988)(da må en altså
ha en tredje kategori vsa. helsetning og leddsetning), eller å si
at ikke alle leddsetninger er ledd (slik f.eks. Lie 1976 og seinere utg.).
Men hvis ikke leddsetninger er ledd, hva er da fordelen med å bruke
begrepet leddsetning - framfor
bisetning, som alle visste
hva var?
Bibliografi:
Bjørge, Johan. 1962: Norsklære for fagskoler. 4. oppl. Oslo: Fabritius.
Diderichsen, Poul. 1962: Elementær dansk Grammatik. 3. utg. København: Gyldendal.
Gussgard, Jostein. 1967: Noen tanker omkring en norsk grammatikk. Anm. av Olav Næs: Norsk grammatikk. Maal og Minne 1967.
Heggstad, Leiv. 1930: Norsk grammatikk, større utgåve. Oslo: Tanum - Norli.
Lie, Svein. 1976: Innføring i norsk syntaks. Oslo: Universitetsforlaget.
Løkke, Jakob. 1939: Norsk grammatikk, ny utg. ved Geirmund Vislie. Oslo: Cappelen.
Næs, Olav og Edvard Stang. 1935: Norsk grammatikk til skolebruk. Oslo: Aschehoug.
Simonsen, Hanne Gram, Rolf Theil Endresen og Even Hovdhaugen. 1988: Språkvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.
Terminologien i norsk språklære. 1977. Norsk språkråd, Skrifter 16.
Vinje, Finn-Erik. 1970: Kompendium i grammatisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget.
Wiggen, Geirr. 1988: Anm. av Egil Børre Johnsen: Vårt eget språk, bd. 1-3. NLT 1-2, 1988.
I: Norsk Lingvistisk Tidsskrift 1990.