In this article the author discusses so-called 'local adjectives' like nordre ('northern'), øvre ('upper') and others. It is claimed that these adjectives are derived from adverbs or prepositions like nord ('north'), over ('over') etc. Morphologically they are considered comparatives, but semantically these adjectives behave more like adjectives in the positive (absolute) form. However, the semantics of the local adjectives and the corresponding adverbs/prepositions are different. The local adjectives prototypicaly denote either one of two parts of something (partitive use) or one of two things (places, times etc.) of the same sort. The adverbs, on the other hand, prototypically denote a place seen from some specific point of view, most often the speaker's.
Vi skal her ta for oss en bøyingsform av adjektiver, nemlig komparativ, og se litt på det vi kunne kalle yttergrensene for den bøyinga. Det fins nemlig en del former og en del bruksmåter som ikke passer helt inn i mønsteret for komparativ.
Morfologisk er komparativ kjennetegna ved bøying ved suffiks, oftest -ere (på bokmål), men noen ganger -re:
1 bedre, større, eldre, lengre
eller ved perifrastisk bøying med mer:
2 mer uvant, mer kjent
osv. Denne omskrivinga er ikke egentlig bøying i rein morfologisk forstand, men det problemet skal vi ikke forfølge her.
Syntaktisk kjennetegnes komparativene bl.a. ved at de kan stå som predikativ eller attributt i substantivfrase og kan følges av en utfylling med enn:
3 Oslo er større enn Bergen
4 en bedre analyse enn den forrige
Semantisk kjennetegnes komparativ ved at den uttrykker en sammenlikning mellom to elementer: komparandum 1 og komparandum 2, og angir at komparandum 1 (Oslo) ligger høyere på skalaen for den egenskapen som adjektivet betegner (størrelse), enn komparandum 2 (Bergen).
Komparativ betegner oftest en relativ sammenlikning, men kan også angi en sammenlikning med et absolutt mål:
5 Han kjørte fortere enn 100 km/t
Eksemplene i 3-5 viser den prototypiske bruken av komparativ. Men det fins også ord som ser ut som komparativformer, men som ikke faller helt inn i mønsteret. Det gjelder spesielt flg. gruppe:
6 nedre, øvre, undre, bakre, fremre, indre, ytre, hitre, midtre, bortre, nordre, sø(nd)re, austre/østre, vestre.
For å ha et navn på dem vil de i fortsettelsen bli kalt lokale adjektiver (LA), som en relativt nøytral term.
Før jeg går nøyere inn på disse, vil jeg nevne et par andre avvik ved bruk av komparativ, for å kaste lys over LAene.
Det er nemlig flere bruksmåter av komparativene som ikke helt faller inn i det prototypiske mønsteret for komparativer. Det ene er den velkjente absolutte komparativ, som vi finner i f.eks.
7 Nå skal vi ha en bedre middag
8 Det var bare et mindre beløp
Forskjellen mellom slike komparativer og andre er at det ikke er noen spesifikk størrelse som en sammenlikner med, verken direkte uttrykt i setningen eller kontekstuelt bestemt. I stedet sammenlikner en med en slags underforstått standard eller norm. En bedre middag er altså en middag som er bedre enn middager flest, eller: bedre enn vanlig norm for middager.
Men dermed faller betydningen til absolutt komparativ og positiv sammen. For også en god middag betyr en middag som er bedre enn middager flest.
Forskjellen mellom positiv og komparativ er oftest slik at ved positiv er det en implisitt sammenlikning mot en norm eller standard, f.eks. for hvordan middager skal smake, mens ved komparativ er det normalt en eksplisitt sammenlikning. Når sammenlikninga ved komparativ ikke lenger er eksplisitt, kan positiv og komparativ brukes om hverandre uten betydningsforskjell (om det da ikke utvikles sekundære betydningsnyanser). (Dette gjelder graduelle adjektiver, dvs. slike som kan kompareres.)
Det er en annen bruksmåte av komparativ som er avvikende på en annen måte. Vi kan kalle den partitiv komparativ, slik Lundbladh (1988) gjør. Det normale ved komparativ er at to ulike elementer eller ting blir sammenlikna, men det kan også være to deler av samme ting, eller en ting i to faser e.l.
9 Han er bedre nå (enn (han var) i går)
10 Elva er djupere her (enn den er lenger oppe)
Også superlativ kan brukes partitivt:
11 Her er elva djupest
12 Her er Norge på det smaleste
13 Når nøden er (som) størst, er hjelpa nærmest
Også positiv har en slik bruksmåte. Det gjelder når vi har restriktiv bruk av adjektivet:
14 det rike Amerika
kan ha to betydninger, den ene er restriktiv ('den delen av Amerika som er fattig'), den andre ikke-restriktiv ('Amerika, som er rikt'). Den restriktive lesemåten, der adjektivet er klassifiserende, ikke beskrivende, impliserer at vi tenker oss et todelt Amerika.
Tilsvarende kan vi ha
15 den tidlige Wittgenstein - den seine Wittgenstein
Her tenker en seg to atskilte perioder i Wittgensteins forfatterskap. - Her kan en også bruke komparativ med samme betydning:
16 den tidligere Wittgenstein - den seinere Wittgenstein
I denne partitive betydning går altså positiv og komparativ om hverandre. Vi snakker vel f.eks. ofte om den unge NN, dvs. positiv, i motsetning til den eldre NN, dvs. med komparativ, f.eks.
17 den unge Ibsen - den eldre Ibsen
Vi snakker også om
18 vår nye historie - vår nyere historie
uten særlig betydningsforskjell, men helst
19 vår eldre historie
Det er vel helst når vi deler noe i to deler eller epoker, at positiv og komparativ går om hverandre. I slike tilfeller får vi altså en nøytralisering av positiv og komparativ.
Så tilbake til vår LAer, altså ord som nedre, øvre, nordre osv., og spørsmålet om disse er komparativer eller ikke. Det jeg da vil prøve å vise, er flg.:
De lokale adverbialene er morfologisk sett komparativer av adjektiver. Syntaktisk og semantisk bør de oppfattes som vanlige adjektiver i grunnform, dvs. positiv.
Om vi først ser på det morfologiske, så er det ut fra formen i og for seg god grunn til å si at vi har komparativer. Endelsen -re er riktignok ikke den vanligste endelsen i komparativ, -ere, nn. -are, men vi finner den samme endelsen i en god del av de vanligste komparativene: lengre, bedre, større, eldre osv.
Det morfologiske problemet med å kalle disse orda komparativer, er at grunnformen, positiv, mangler. Eller rettere sagt: Den mangler ikke, men tilhører en annen ordklasse. For det er at klart disse orda, LAene, er relatert på en eller annen måte til flg. ord, som vi vanligvis regner som adverb og/eller preposisjoner:
20 ned, over, under, bak, fram ...
Men hvis nå nede og nedre hører til forskjellig ordklasse, så er spørsmålet om vi ikke har avledning og ikke bøying.
Hvis vi har avledning til en annen ordklasse, så kunne en her rett og slett si at nedre er det adjektiviske motsvarigheten til ned/nede, jf.
21 huset (der) nede
22 det nedre huset
Et problem kan en da se i det at noen av disse LAene har et annet adjektiv ved sida, som klart er avleda av adverbene, og det gjelder adjektiver for himmelretningene:
23 nordlig, sørlig, østlig, vestlig (1)
Det er likevel forskjeller mellom f.eks. nordre og nordlig, men det gjelder helst syntaks og semantikk, som vi kommer tilbake til.
Et moment som taler for at vi har komparativ her, er at de fleste har parallelle former, som formelt og semantisk må betraktes som superlativ:
24 nederst, øverst, underst, bakerst, fremst, innerst, ytterst, hitterst, midterst, borterst, nørdst, synst
Også andre former fins. De to siste formene er mest brukt i nynorsk. For austre/østre, vestre fins ikke tilsvarende superlativformer.
Hvis en sier at nedre, fremre osv. er komparativer, så blir forholdet til nede, framme osv. litt komplisert. Hvis nede, framme osv. er utgangspunktet, så må en antakelig postulere en konversjon til tilsvarende likelydende adjektiver, som altså ikke fins, som så får komparativformene nedre, fremre osv.:
25 nedeAdv > *ned Adj- pos > nedre Adj-komp
At et trinn i derivasjonen ikke fins, er ikke et alvorlig motargument. Det er vanlig å regne med at ord som uhumsk og deilig er avledninger, sjøl om *humsk og *dei ikke forekommer som egne ord. Vi vil derfor holde fast ved at ut fra morfologiske betraktninger er ord som nedre, fremre o.l. adjektiviske komparativformer.
Når det gjelder de syntaktiske egenskapene, skiller LAene seg klart ut fra vanlige komparativer. Lødrup (1989) har pekt på at de ikke kan ta adledd med enn:
26 *bakre enn / *vestre enn
(derimot lenger bak enn). De tar heller ikke gradsadverb:
27 *litt nordre / *mye øvre
Et annet syntaktisk særtrekk er at de normalt ikke kan stå alene som predikativ:
28 *dette huset er bakre
På den andre sida finnes det også enkelte andre adjektiver som har tilsvarende begrensa distribusjon:
29 forrige leksjon
30 *leksjonen var/er forrige
LAene brukes altså helst attributivt:
31 Øvre Blindern
32 i søndre sving på Ullevål
33 den fremre delen
34 en indre frihet
Også syntaktisk skiller altså disse LAene seg klart fra vanlige komparativer.
På den annen side er det ikke heller så lett å si at de slutter seg til gruppa av positive adjektiver. Vanlige adjektiver som kan kompareres, kan oftest ta gradsavdverb som svært, veldig e.l., som i svært stor. Det kan ikke LAene:
35 *svært/veldig nedre/fremre/nordre ...
På den annen side er det bare de komparerbare adjektivene som normalt får gradsadverb, så også mange andre adjektiver får nødig svært/veldig foran seg:
36 ?svært/veldig framtidig/oval/skotskrutet/innelåst/nybakt ...
En syntaktisk sak som kan nevnes, er at siden f.eks. nord og nordre hører til ulike ordklasser, får de ulike syntagmatiske muligheter. Nordre er adjektiv og kan stå bl.a. som attributt, mens nord bl.a. kan inngå i sammensetninger, f.eks.:
37 Nord-Valdres - Nordre Valdres
Betydningen er nøyaktig den samme, og stort sett er det vel konvensjoner som fastlegger hvilken uttrykksmåte som blir valgt:
38 Sør-Fron, Aust-Agder, Nord-Europa
39 Søndre Land, Austre Moland, Øystre Slidre, Indre Mongolia
Når det gjelder det semantiske er bildet kanskje mer uklart.
Vi sa tidligere at den prototypiske bruken av komparativ var å sammenlikne to elementer mht. en egenskap.
Ved LAene er det ikke sammenlikning av egenskaper som kan måles på en skala. I den forstand faller de utenom vanlige komparativer.
Men i en litt videre forstand kan en nok likevel si at vi har en sammenlikning - ikke av egenskap i vanlig forstand, men av lokalitet eller stedstilhørighet. I
40 øvre dekk - nedre dekk
sammenlikner en de to dekkene på et skip mht. beliggenhet. Eller kanskje mer korrekt: En relaterer posisjonene til de to dekkene til hverandre. Tilsvarende
41 Nordre Land - Søndre Land
(kommuner i Norge), der to deler av distriktet Land blir sett i forhold til hverandre.
Felles for komparativene ellers og disse orda er altså at to elementer sees i forhold til hverandre på en akse, enten nå aksen betegner en egenskap eller en plassering i rommet. På den måten kan en si at det er en likhet mellom vanlige komparativer og disse adjektivene.
Dersom et ord som nordre ikke er komparativ, så skulle det kanskje ha noenlunde samme betydning som nordlig, for de siste forutsetter ikke nødvendigvis at det fins et tilsvarende sørlig av samme slag:
42 nordlig landbruk
betyr bare 'landbruk i nord' (f.eks. i det nordlige Norden).
Her er nordlig på linje med adverbene eller preposisjonene nord, nede osv., som plasserer noe lokalt i forhold til noe, f.eks. taleren, som i
43 De er nede ved elva
En frase med LA derimot kan ikke tolkes slik:
44 den nedre elva
kan ikke bety 'elva som ligger nede i forhold til meg', men må tolkes som 'den nederste av to elver'. Plasseringa skjer altså i forhold til ei anna elv, ikke hva som helst. Slik sett er det en forbindelse til vanlig komparativ, der også to elementer av samme slag blir sammenlikna.
Eksempler som 41 (ovafor) kan også sies å ha partitiv betydning. Og på samme måte:
45 Nedre Telemark
betegner det Telemark som er 'nedre' og forutsetter et annet Telemark, som er 'øvre'. Og
46 Øvre Blindern
er en del av den gamle garden Blindern.
Det som relateres, enten det nå er to deler av samme sak, eller flere ting av samme slag, er oftest to. Det kan også være tre, men knapt flere. Der jeg er født, heter det Nordre Lie, og det fins også et Midtre Lie og et Søre Lie. Og vi har
47 Indre Sogn - Midtre Sogn - Ytre Sogn
Et forhold som skiller LAene fra komparativer i moderne norsk, er også dette: Om det er snakk om to veger, kan vi altså si:
48 Jeg tar den øvre vegen, så tar du den nedre
Vi kan også si - med samme pragmatiske betydning:
49 Jeg tar den øverste vegen, så tar du den nederste
Ved vanlige adjektiver bruker vi i liknende tilfeller nødig komparativ:
50 ?Du tar den kortere veien, og jeg tar den lengre
51 Du tar den korteste veien, og jeg tar den lengste
Bruken av øvre, nedre osv. her er en rest av et eldre forhold. I norrønt kunne en bruke komparativ også ved sammenlikning mellom to, slik en også gjør det på mange andre språk:
52 Ingjaldr konungr átti 2 bo,rn við konu sinni, ok hét hit ellra Ása
Det er ikke lenger vanlig i dag, sjøl om den nok har forekommet ned til vår tid. Men bruksmåten henger altså igjen ved LAene, om vi kaller dem komparativer. Det er altså en egenskap som historisk binder LAene til komparativ, men som i moderne norsk er en anomali, og snarere setter dem på linje med positivformen.
En annen egenskap ved LAene som skiller dem noe ut, er dette:
Adverb som nede relaterer noe i forhold til noe annet. Det kan være i forhold til taleren, som i
53 framme ved bekken
Vi kan her snakke om deiktisk lokalisering. I
54 framme i bussen
derimot har vi lokalisering ut fra preposisjonsuttrykket etter. Vi kan her snakke om direkte lokalisering.
55 nede i hagen
kan ha begge tolkninger.
LAer derimot har normalt en tredje slags lokalisering.
56 det nedre vannet
lokaliserer ett vann i forhold til et annet (som ikke er nevnt). Det kan altså ikke ha verken (den deiktiske) betydningen 'nede ved vannet' eller (den direkte betydningen) 'nede i vannet'.
Unntaket fra dette er vel bare bortre og hitre.
57 bortre langside
(på et stadion) betyr sida lengst bort fra meg (taleren). Dette skyldes vel at den prototypiske betydningen til bort er nettopp en lokalisering i forhold til taleren.
58 borte i skogen
kan ikke ha den dobbelte betydningen som nede i hagen kan ha. (Men bort/borte kan ha andre betydninger, f.eks. som motsetning til hjem/hjemme.)
Hva dette har å si, er vel noe uklart. Men at betydning og bruksmåte i nede og nedre er noe ulike, er ikke så underlig om en regner med at nedre er avleda av nede. Ved bøying er ordbetydningen normalt konstant bortsett fra det som ligger i bøyingskategorien. Når et ord avledes derimot, skjer det ofte at betydningen forskyver seg ut over det som ligger i avledninga sjøl. Det stemmer bra med de forholda vi har beskrevet her. (2)
Vi har sett på flere sider ved lokale adjektiver eller LAer. Og det har blitt et noe uklart bilde, men om en skal prøve å finne en konklusjon, så blir det vel omtrent slik:
De orda vi har tatt for oss her, LAer, er morfologisk sett å betrakte som komparativer. Men syntaktisk har de en nokså avvikende oppførsel. De går sjelden inn i de syntaktiske rammene komparativer gjør. Semantisk er det enkelte ting som knytter disse orda til komparativ, men det som er felles, er nokså lite.
Et prinsipielt spørsmål er også om ordet X er et ord av bøyingskategorien Y hvis det har de formelle egenskapen Y skal ha, men ikke de syntaktiske og semantiske. Hva er det som er det utslagsgivende? Kanskje kan en forlike disse hensynene og si at ord som disse er komparativer morfologisk sett, men de er samtidig releksikalisert og har dermed fått egne betydninger.
Lundbladh, Carl-Erik. 1988: Adjektivets komparation i svenskan. Lund: Lund University Press.
Lødrup, Helge. 1989: Norske hypotagmer. Oslo: Novus.
(1) Det fins flere: nedrig, fremmelig, men pga. betydningen ser vi bort fra disse.
(2) Her kunne en også trekke inn ord som vi ikke har vært inne på tidligere, nemlig høyre og venstre. De har mye til felles med LAene. I substantivfraser som på venstre side ligger også forestillingen om 'på høyre side', dvs. en til av samme slag, på samme måte som Øvre Blindern forutsetter et Nedre Blindern.
Men det er ikke vanlig å regne høyre og venstre som komparativer. Kanskje er det reint morfologiske trekk som gjør at det ikke er vanlig: det at det ikke er noe å avlede orda fra, pluss det at vi mangler superlativ.
Det er også andre former som opprinnelig er komparativ- og superlativformer, som har mista forbindelsen med de orda de var bøyingsformer til. Det gjelder nynorsk førre, som svarer helt til bokmål forrige, som ikke er og ikke har vært komparativ, det gjelder former som først og sist, som har vært superlativformer, og kanskje andre.