1. Innledning
Norsk har som kjent ikke lenger kasusbøyning ved substantivene. Dermed kan vi ikke bruke kasus for å få fram forskjellen mellom tilsted og påsted - eller direktiv og lokativ, slik vi kunne i norrøn tid, og slik en fremdeles kan på f.eks. tysk. På tysk bruker en akkusativ ved en del preposisjoner når det er bevegelse til et sted:
og dativ når det påstedsbetydning:
Norsk har likevel et middel til å uttrykke denne forskjellen. For svært ofte bruker en her ord som inn(e), ut(e), opp(e), ned(e) foran preposisjonen. Og siden disse har en variant som uttrykker tilsted eller direktiv, og en annen som uttrykker påsted eller lokativ, kan disse markere den forskjellen kasus tidligere markerte. Jf.
De ordene som har denne funksjonen, er oftest klassifisert som adverb, men er i Norsk referansegrammatikk kalt preposisjoner. De viktigste er:
Direktiv: inn, ut, opp, ned, fram, bort, hjem
Lokativ: inne, ute, oppe, nede, framme, borte, hjemme
Især de fire første parene er svært vanlige, og det er dem vi skal konsentrere oss om i resten av artikkelen.
Vi skal først se på noen egenskaper, først og fremst semantiske, ved slike uttrykk i norsk, og deretter på hvordan slike uttrykk gjengis på engelsk, tysk og fransk.
2 Semantiske og formelle egenskaper i norsk
I mange tilfeller er et slikt adverb foran preposisjonen mer eller mindre obligatorisk. En setning som
vil naturlig tolkes som lokativ, og dersom meningen er å uttrykke direktiv, må en legge til inn:
Setningen
betegner helst en lokativ handling (’inne på stadion’), og for å uttrykke direktiv, må en legge til inn:
Samme forhold finner vi ved paret
Vi ser altså at et direktivt adverb i en del tilfeller er nødvendig i en setning som inneholder en direktiv stedsbestemmelse. Derimot er ikke et lokativt adverb like nødvendig i eksempler som disse, for når det ikke finnes noe adverb foran preposisjonene i og på, så uttrykker disse helst lokativ.
Vi skal ikke her ta for oss hele problemet omkring når vi bruker slike adverb. Det er mye her som ikke er utforsket. Vi skal konsentrere oss om valg av adverb, altså: Når bruker vi hvilket adverb? Min erfaring tilsier nemlig at dette er et problem for utlendinger som skal lære seg norsk.
Valg av preposisjon er som kjent oftest bestemt av forholdet mellom det som skal lokaliseres, og det det skal lokaliseres i forhold til. I en viss grad gjelder dette også våre adverb, men her kommer ofte også andre forhold til, noe vi kommer tilbake til etter hvert.
2.1 Inn, ut
Den vanligste kombinasjonen adverb + preposisjon er inn i. Preposisjonen i brukes for å lokalisere noe som er omsluttet av noe på flere kanter: i huset, i rommet, i senga, i badekaret, i kroken o.a. Det som skal lokaliseres, er altså omsluttet på flere sider, men det kan være i hvilke retninger som helst sett fra objektets side.
Adverbet inn har en liknende, men mer avgrenset betydning. Det brukes prototypisk (i ekte direktiv betydning) når det som skal lokaliseres, beveger seg inn i det det skal lokaliseres i forhold til, fra en av sidene, dvs. i horisontalplanet, som i:
Vi kan altså ikke si
for her er bevegelsen ikke horisontal. I stedet sier vi
Det er altså en asymmetri i bruken av i og inn. Preposisjonen i kan brukes ved alle stedsbetegnelser der objektet er omsluttet på flere kanter, men inn (sammen med i) forutsetter at bevegelsen skjer i horisontalplanet. Når bevegelsen ikke skjer i horisontalplanet, må en bruke andre adverb, f.eks. opp, ned e.l.
I en viss forstand er ut en motsetning til inn. I
skjer altså bevegelsen motsatt vei.
Sammenstillinga ut av er altså motsetningen til inn i. Men de er ikke helt parallelle. For det første er ut obligatorisk (i denne betydningen):
Dernest brukes ut av noe videre enn inn i. Ut av kan også brukes som motsatt begrep til andre adverb og preposisjoner:
En kan spesielt legge merke til at ut av kan brukes som motsetning til inn på. Dette gjelder når på står foran et substantiv som kan oppfattes som et rom (inn på/ut av rommet, hybelen, toget, kaféen o.l.). Vi legger også merke til at ut av kan brukes også om bevegelse i vertikalplanet, som motsetning til f.eks. opp i (opp i/ut av senga, esken, koppen o.l.).
Et annet problem gjelder valg av inn og ut. Det kan ved første øyekast låte litt underlig, for de betegner tilsynelatende motsatte bevegelser. Men valg av adverb her er ikke bare bestemt av preposisjonen etter og utfyllinga til den. For vi kan også si
Dette vil normalt tolkes som ’han gikk ut av huset’, selv om huset ikke er nevnt. Og vi kan få:
Her er også ut motivert ut fra et hus som ikke er nevnt. Det betyr altså at ut viser, om enn indirekte, til utgangspunktet for bevegelsen (’ut av huset’), mens i hagen viser til målet. Begge deler kunne vært nevnt eksplisitt:
I setningen Han gikk ut i hagen er fremdeles hagen målet for bevegelsen, mens ut derimot viser til et utgangspunkt som ikke er spesifisert, men som må være noe mer innelukket enn hagen. Det behøver ikke nødvendigvis å være et hus, for om noen av en eller annen grunn har sittet i et skap, kan en si:
Poenget er bare at skapet oppfattes som mer innelukket enn rommet.
Et parallelt eksempel er
Her er ut naturlig, siden setningen beskriver en bevegelse fra et sted nær en vegg og til et åpnere sted, nemlig ute på golvet.
I tillegg til Han gikk ut i hagen kan en også si:
men det vil være mest naturlig når en går fra et mer åpent landskap (eng, park e.l.) og inn i en hage, ikke når en går rett ut fra et hus og "inn i" en hage.
Også land oppfattes som mer ’inne’ enn hav og sjø:
*Inn i vannet er her ubrukelig, men også ned i vannet er unaturlig, selv om bevegelsen er delvis nedadgående. Når en derimot er ute i vannet, kan en si f.eks.
2.2. Opp, ned - og bort
Et annet viktig adverbpar er opp, ned. Også disse forekommer ofte med preposisjon etter:
Valg av adverb er i prinsippet bestemt av hvilken retning bevegelsen har. Alt avhengig av om ’de andre’ befinner seg høyere, lavere eller på samme nivå som ’jeg’, vil en si hhv.:
Det er likevel ikke alltid opplagt hvordan bevegelsen skal tolkes. Vi har allerede nevnt eksemplet
Retningen på bevegelsen her er ikke entydig, men når opp blir brukt her, er det vel fordi en stor del av kroppen foretar en bevegelse oppover. For i setningen ligger det nok en implikasjon om at senga er relativt høy. Om en i stedet har lav seng eller en divan, er det minst like naturlig å si
Komplisert kan det også være ved bevegelser som er både opp og ned. Om jeg har en eske på et bord foran meg og fører en gjenstand, f.eks. ei bok, opp fra bordet og ned i esken, vil jeg helst si:
Det kan altså se ut til at det er retningen i begynnelsen av bevegelsen som er avgjørende (jeg løfter først boka opp og legger den så ned). (Omvendt blir det enten Jeg tok boka opp av esken (etter samme prinsipp) eller Jeg tok boka ut av esken.)
Tilsvarende vil vi si
og
om det er noe som ligger ved sida av bøtta, men helst
når noen holder noe som skal kastes ned i ei bøtte som står på golvet.
Preposisjonsuttrykk etter opp, ned angir oftest målet for bevegelsen, men kan også angi utgangspunktet:
Et ord som semantisk står nær opp/ned, er bort. Mens opp og ned angir bevegelse vertikalt, hhv. stigende og fallende, angir bort bevegelse i horisontalplanet. Det kan være fra den talende og til den talende.
2.3. Lokativer
I tillegg til de direktive adverbene fins en serie tilsvarende lokative: inne, ute, oppe, nede o.a. Disse er mindre brukt enn de direktive. Når det gjelder inne og ute, er betydning og funksjon nokså parallell til inn og ut (når en ser bort fra frekvens og skillet direktiv/lokativ). Jf.
Når det gjelder oppe og nede, er forholdet annerledes. Valg av opp eller ned var primært avhengig av om bevegelsen var oppover eller nedover, men ved de tilsvarende lokative er det ingen bevegelse som kan bestemme valget. I stedet er det her oftest forholdet til taleren, som dermed blir et referansepunkt som en orienterer seg ut fra.
betyr normalt at de er i skogen, som befinner seg på et høyere sted enn taleren. Og tilsvarende:
innebærer gjerne at elva ligger lavere enn det stedet taleren befinner seg.
Dette er nok det mest typiske ved oppe/nede. Men referansepunktet kan også være et annet. Om jeg er tilskuer til et hopprenn, kan jeg si:
Da er det jeg som er referansepunkt. Men jeg kan også si:
Hvis jeg står på sletta, betegner ikke nede at sletta er ligger lavere enn meg, men jeg betrakter sletta som en motsetning til tårnet, eller andre punkter som har vært nevnt nylig, og i forhold til disse stedene, er sletta ’nede’. På samme måte kan jeg si
der jeg bruker oppe for å signalisere at jeg betrakter loftet, ikke fra mitt eget utgangspunkt, men fra ’de andres’ (som bor under).
Oppe og nede betegner altså (i disse eksemplene) en relasjon mellom et sted og et referansepunkt, som kan være der taleren befinner seg, eller et annet sted hvor en ser situasjonen ut fra.
Men oppe og nede kan også angi en stedsrelasjon sett ut fra det stedet som ligger i preposisjonsuttrykket:
kan være direkte lokalisering (’i den nedre del av hagen’) eller deiktisk (’i hagen, som ligger lavere enn der jeg er’).
Mer komplisert er:
Det kan være deiktisk lokalisering, dvs. bety at esken ligger høyt i forhold til taleren. Men det kan også sies om esken ligger verken høyere eller lavere, men f.eks. på bordet foran taleren. I så fall må oppe være motivert ut fra esken. Men det er heller ikke helt parallelt til oppe på sida (omtrent=’øverst på sida’), for det kan godt sies også om noe som ligger på bunnen av esken. Forklaringen må da ligge i de samme forhold som lå til grunn for opp i esken (se ovenfor). For på samme måten som man normalt er oppe på fjellet hvis en har gått opp på fjellet, så er noe gjerne oppe i esken når noen har lagt det opp i esken.
Det lokative borte angir på samme måte som det direktive bort et sted som i prinsippet ligger i samme plan som den talende, men helst ikke er identisk med stedet den talende er på.
Men borte kan også angi det stedet taleren er på, når utsagnet sees fra en annens ståsted (som ved oppe/nede). Om noen av oss går i myrlendt terreng, kan jeg si f.eks.
Men inn i kan jo også veksle med ut i, og da må en på engelsk fortsatt bruke into, siden into har en mer generell retningsfunksjon på engelsk. Men da må en enten legge til out, som kanskje ikke føles idiomatisk, eller gå glipp av den semantiske nyansen.
Og into dekker også andre tilfeller der vi ville bruke andre kombinasjoner, med andre semantiske nyanser:
Tilsvarende forhold er det ved påstedsuttrykk. Jf.
På norsk gir inne i en noe sterkere poengtering av at en er omslutta av fire vegger enn bare i gjør. Det er mulig at inside på engelsk her er like naturlig, men andre ganger blir den nyansen som ligger i det første ordet, lett borte. Jf.
I det siste eksemplet forteller ute at ’han’ ikke befinner seg helt nær husa som omslutter plassen. Denne nyansen er borte i den engelske oversettelsen, slik den er angitt her.
Så til eksempler med oppe og nede, der disse orda forteller oss hvor handlinger skjer i forhold til der taleren befinner seg. Denne informasjonen kan nok uttrykkes, men er trolig oftere ikke med på engelsk. Jf.
En annen sak er at der en på norsk ofte bruker en frase med inn, ut osv. som del, så blir disse ofte oversatt med et enkelt ord på engelsk: gå inn i=enter, stå opp=rise, eller fransk: gå ned=déscendre, gå ut=sortir etc. I slike tilfeller kan meningsinnholdet bli det samme i begge språk, men retningen blir vel, må man si, klarere uttrykt på norsk.
Vurderingene om oversettelsene bygger bl.a. på at jeg har spurt noen informanter med engelsk, tysk og fransk som morsmål. Men for å få klarere belegg for ulikhetene mellom språkene har jeg tatt for meg noen bøker som er oversatt fra norsk til engelsk, tysk og fransk, for å se hvordan disse uttrykkene er oversatt.
Det viser seg da at den norske steds- eller retningsangivelsen mange ganger er borte. Det gjelder kanskje især ved ordene opp(e) og ned(e).
Noen ganger kan en nok ikke si at informasjonen er gått tapt i oversettelsen, siden en pragmatisk tolkning av setningen gir den informasjonen som ligger i den norske originalen. Det gjelder bl.a. eksempler som
Andre ganger brukes et verb i oversettelsen som inkluderer steds- eller retningsangivelse:
Men i mange tilfeller er det noe informasjon i den norske originalen som overhodet ikke kan etterspores i oversettelsen:
Her viser ind at det dreier seg om en bevegelse fra et rom til et annet.
I disse to eksemplene viser ordet nede at Relling og Molvik holder til et sted som ligger lavere enn der taleren befinner seg. Tilsvarende i:
der nede forteller at Jærnbanetorvet ligger lavere enn det stedet handlingen er sett ut fra. Og i
viser op at ’jeg’ har gått oppover, enten det nå er oppover etasjene i huset eller oppover fra et hus som ligger lavere til. Tilsvarende informasjon ligger i op i
I setningen
viser ut at Aker er et sted som oppfattes som å ligge utenfor byen eller bykjernen. Og i flg. eksempel forteller ned at gata personene går i (Pilestredet), heller nedover:
I alle disse - og de andre tilfellene - er det nyanser som blir borte i oversettelsen.
4 Oppsummering
Vi har sett at norsk har et utstrakt bruk av bruk av ord som inn(e), ut(e), opp(e), ned(e) o.l. foran en preposisjonsfrase. Disse orda er ikke bare en forsterkning av betydningen til preposisjonen, men de kan gi tilleggsinformasjon om retnings- og stedsforhold som ikke kan leses ut av preposisjonsfrasen alene. Den informasjon de kan gi oss, er dels bestemt av forholdet mellom det som skal lokaliseres, og det som en lokaliserer i forhold til, dels av forholdet mellom taleren og det som blir omtalt.
Den informasjonen som ligger i disse steds- og retningsorda, blir i mange tilfeller borte i oversettelser til språk som engelsk, tysk og fransk.
Litteraturliste
Faglitteratur
Ekberg, L. (1991): Den lokativa användningen av i och på: en privat[iv] opposition i betydelsedomänen DIREKT LOKALISERING. Språk och Stil.
Faarlund, J.T., S. Lie & K.I. Vannebo (1997): Norsk referansegrammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Kristensen, V. (1995): Noen distinktive trekk ved lokaliserende preposisjonsfraser. Norskrift 85.
Ekserpert litteratur
Hamsun, K. [1890] (1966): Sult. Oslo: Gyldendal.
Hamsun, K. [1890] (1961): La faim. (Traduit par G. Satreau.) Paris: P.U.P.
Hamsun, K. [1890] (1982): Hunger. (Übersetzt von J.Sandmeier & S.Angermann.) München: DTV.
Ibsen, H. (1884): Vildanden. (Elektronisk tekst fra Humanistisk datasenter, Bergen: http://www.hd.uib.no/ibsen/.)
Ibsen, H. [1884] (1960): The Wild Duck. (Transl. by J.W. McFarlane.) (Vol. 4.) London: Oxford University Press.
Undset, S. [1920] (1992): Kristin Lavransdatter. Kransen. Oslo: Aschehoug.
Undset, S. [1920] (1987): Kristin Lavransdatter. The Bridal Wreath. (Transl. by C. Arche & J.S. Scott.) N.Y.: Vintage Books.
Undset, S. [1920] (1986): Kristin Lavransdatter. La Couronne. (Traduit par E. Avenard.) Paris: Stock.
Undset, S. [1920] (1995): Kristin Lavransdatter. Der Kranz. (Übersetzt von J.Sandmeier & S.Angermann.) Freiburg/Heidelberg: Kerle.